Bergen og Omland Friluftsråd

 

Bla i Brosjyrer!

Forut for sin tid

Ideen om å opprette et Friluftsråd for Bergensregionen ble lansert våren 1935. Friluftsrådet for Oslofjorden, som da hadde vært virksomt et par år, var inspirasjonskilde til fremstøtet. Stimulert av det gode sommerværet i 1936 sendte Bergen krets av Norges Badeforbund og formann Robert Kloster, ut et opprop med en appell om å møte 22. februar 1937 for å oppnevne et arbeidsutvalg. Konstiuerende møte for dannelse av Bergen og Omland Friluftsråd ble dermed holdt 29. juni 1937 og Alf Knag ble valgt til første formann i Friluftsrådet. De første områdene Friluftsrådet overtok var: Helleneset, som staten eide, "et større areal ved Sørfjorden som eies av Bergen kommune", en badevik ved Hylkje, to strender ved Eidsvåg og områder i Fana, Kyrkjetangen og et stykke av Langestranden. Stønad fra kommunene ble drøftet, foruten andre tiltak som ville gjøre det mulig for Friluftsrådet å leve opp til sine intensjoner i retning av å sikre strender og andre friarealer. Friluftsrådet var kommet igang for alvor.

I en komentar til 40 års jubileet het det: "Når vi i dag ser på de lover og intensjoner som forelå til stiftelsesmøtet, slår det en førti år senere, at de er praktisk talt uforandret. De som i 1937 laget mønsteret, var langt forut for sin tid. Ære være dem og det vidsyn de representerte"

Øve HellenHvordan det begynte

Det store merkeåret i Friluftsrådets Historie ble 1957, som også kan tilskrives den samenfallende omstrendighet at Friluftsloven trådte i kraft samme året. I løpet av noen få vår uker i 1957 ble Friluftsrådet løftet fra å være et nesten maktesløst forum for ideelle krav til samfunnet om allmenne utfoldelsesmuligheter i naturområder, til en myndig og handlekraftig institusjon til varetekt for friarealer i Bergen og nærmeste omland.

Og det var på høy tid. bare noen få år senere, ville den alminnelige velstandsøkning ha ført til at gode, omfattende og tilgjengelige områder, særlig langs strendene, hadde blitt oppstykket og utparsellert for hyttebygg og sommerhus, båtopplag og stornaust, og på den måten stengt allmennheten ute i overskuelig framtid.

Å hindre en utvikling i retning av uhemmet privat utnyttelse gjennom bebyggelse av badestrender og tilsvarende friareal, var det bærende motiv for stiftelsen av Friluftsrådet i 1937. Rådets organer hadde imidlertid liten komtetanse, utilstrekkelig økonomiske hjelpemidler og ingen formell adgang til å oppfylle sine intensjoner, fram til 1957.

Den midlertidige strandplanlov fra 1954 bidro til at opinionens oppmerksomhet ble rettet mot disse spørsmålene, som til da hadde vært fremmed for de fleste. "Bevars, vi i Norge har da overflod av fri natur!" Dette er fortsatt et påskudd for likesælhet på dette området.

På ordførermøtet 28. mars 1957 fikk de syv ordførerne fra medlemskommunene presentert følgende konklusjon fra representantskapets ordfører, Jacob Askeland: "uten at kommunene ville yte nødvendig økonomisk stønad for å bygge ut Rådet til å makte å fylle sin oppgave, kunne det bli tvunget til å nedlegge sin virksomhet." Anders Hauge, ordfører i Os sa greit fra om at det ikke var noe alternativ til Frilfutsrådet. Det var selfølgelig at de 7 kommunene måtte satse på et organ som allerede hadde opparbeidet seg ekspertise på dette særlige området. De andre sluttet seg til. Det ble lagt opp og drøftet et tilskuddsystem slik at hver kommune kunne bidra pr. innbygger i henhold til budsjettet for Friluftsrådet fra år til annet. Ordføreren for Bergen, Knut Tjønneland, minnet om at det var første gangen, etter avtalen om Bergenshalvøens kommunale kraftselskap, at interkommunalt samarbeid var instituert på våre kanter.

FylkeskonferansenMot gjennombrudd

Friluftsrådets virke måtte nødvendigvis få en interkommunal karakter for å virke hensiktsmessig. Tjeneligheten ved et organ som Friluftsrådet var nettopp at det ikke arbeidet innefor kommunegrensenes isolasjon. Årsmøtet vedtok da også samstemmig en uttalelse til kommunene i generalplanområdet om å instruere Friluftsrådet som sitt organ og dermed påta seg de økonomiske forpliktelsene en slik ordning ville innebære. Det var denne uttalelsen som føte til "ordførermøtet" og det skapte på sin side det administrative gjennombruddet våren 1957. Bare noen uker senere vedtok Stortinget friluftsloven. Og med ett hadde Bergen og Omland Friluftsråd fått kompetanse som fagkyndig autoritet på sitt virkeområde.

Fram til 1957 hadde det praktiske arbeidet dreid seg om Nordåsvannet og Helleneset. Konsulbukten i Nordåsen var den mest besøkte badeplassen i Bergensområdet i mange år, selv om det i Friluftsrådet allerede i 1948 ble ytret tvil om hvorvidt de lokale helsemyndigheter ville tillate bading der. På den annen side var Konsulbukten den eneste plassen Friluftsrådet disponerte for større innrykk, og vannets kvalitet skiftet.

I dag er Helleneset en av de mest søkte og best utbygde av områdene i Bergensregionen og Konsulbukten er igjen tilrettelagt for bading. Friluftsrådet forvalter i dag over 180 områder i 15 medlemskommuner og stadig flere områder blir hvert år sikret for allmennheten.

Kilde: Bergen og Omland Friluftsråd gjennom 40 år, 1937-1977.

 

Bergen og Omland Friluftsråd var 70 år i 2007

Bilag I 2007 markerte Friluftsåret sine 70-år ved å gi ut et eget bilag til Bergens Tidende. I bilaget kan du lese mer om Friluftsrådet, blant annet er det et intervju med Åsta Mathiesen, datteren til stifteren av Friluftsrådet, Alf Knag. Sammen med foreldrene var hun med på å spre svømmeferdigheter til folk på hele Vestlandet. Bilaget kan du laste ned her.

 

BOF 75-års jubiléumsmagasin

Bilag I 2012 gav Bergen og OmlandFriluftsråd ut et jubiléumsmagasin som var ilegg i Bergens Tidende 21. april. I magasinet trekker vi historiske perspektiv på friluftsarbeidet og du kan lese mer om hva vi tilbyr av friluftsmuligheter i Bergensregionen. På midtsidene i magasinet er det kart som viser alle friluftsområdene.

 

Logo BOF © 2008 Bergen og Omland Friluftsråd, Hellebakken 45, 5039 Bergen, telefon 55 39 29 50. Sist oppdatert 27.09.2012 | Send e-post til BOF